Januar er kanskje ikke den beste tiden i året å begi seg ut på haiketur i dette langstrakte landet, selv om denne historien fra 1973 skjedde i en tid da det var ganske naturlig for mange unge mennesker å begi seg ut på reise med tommelen som bilett. I dag er det nok langt værre å få haik enn på seksti og syttitallet.
Starten på denne turen gikk nå ikke så fort som jeg hadde håpet på og det skulle ta tid før jeg var noenlunde ute av Oslo og begynte bevege meg nordover i mer landlige omgivelser. Den første dagen var jeg ikke kommet lengre enn til Eidsvoll og hadde på mange måter slått meg til ro at det var her jeg måtte bero videre ferd nordover til neste morgen.
Jeg hadde beveget meg ned på den gamle jernbanestasjonen i håp om at det kanskje var åpent der, slik at jeg kunne finne en benk å legge meg ned på. Jeg måtte nok bare innse at denne jernbanestasjonen ikke holdt sine dører åpne natterstid, så jeg fikk nok bare finne en annen løsning.
Inne på stasjonsområdet ikke så mange meterne fra stasjonsbygningen sto noen stabler med paller som kunne gi litt ly for den iskalde vinden fra elva. Jeg fikk ordnet meg en plass i et hjørne av pallene, som gav meg litt ly for det kalde draget. Det tok likevel ikke lange tiden før jeg kjente at pallene gav dårlig le for nattekulden, og jeg begynte å kjenne at jeg ble mer og mer frossen der jeg hadde krøpet meg sammen i nesten forsterstilling.
Det skulle bli en kald fornøyelse, tenkte jeg, i det samme som jeg ble avbrutt av en kjent lyd. Jeg lyttet, jo det var et tog som kom sørfra og ville passere stasjonen. Samtidig som lyden ble tydeligere og tydeligere så jeg for meg bildene fra en rekke cowboyfilmer hvor en hoppet på tog for å få seg en tur med toget. Selv om jeg så det hele som noe urealistisk i min situasjon, kom jeg meg på bena og begynte å gå mot stasjonsbygning, for i det minste, sondrere terrenget.
Lokomotivet dukket opp og jeg registerte at den kom innmot stasjonsområdet i sakte fart, for om mulig stanse helt. Jeg stilte meg opp slik at lokføreren ikke skulle oppdage meg, og ventet til lokomotivet hadde passert stasjonsbygningen, før jeg løp fram og til det andre hjørnet av stasjonsbygningen nærmest spor en, som toget kjørte innpå. Vogn for vogn, passerte i saktere og saktere fart til det sto stille og jeg hadde foran meg noen lukkede godsvogner. Lokomotivet så jeg ikke, bare en lang rekke med vogner, så langt jeg kunne se.
Vognen framfor meg hadde en slik plattform med bare en stang som gikk på tvers av plattformen og ned på hver side, på begge sider av plattformen var det et par stigtrinn. Jeg så meg til begge sider og løp bort til plattingen tok tak i stangen og kom meg opp på plattingen i to steg. Da jeg var oppe så jeg framover vognrekken og så bakover, uten at jeg kunne se noe. For sikkerhetskyld satte jeg meg på den andre siden av plattingen og hvilte fotsålene mot nederste stigtrinnet, og ventet til toget begynte å bevege seg igjen.
Det var den siste vogne jeg hadde satt meg bak på og hadde god utsikt bakover. Selv om vognen gav noe le for vær og vind så skulle det bli en kjølig fornøyelse. Jeg visste heller ikke om hvor langt dette toget skulle, for alt det jeg visste så ville jeg kanskje være i Trondheim i løpet av natten.