Landskapet på begge sidene og bakover forsvant raskt og skiftet karater ettersom toget dro nordover i landskapet. Små lysglimt fra hus og annet belysning kom som små glimt, alt annet var innhyllet av nattemørket. Det var ikke store plassen for å kunne bevege seg, likevel benyttet jeg det som var av plass til å holde meg i bevegelse for å holde varmen. Satte jeg meg ned så tok det ikke lange tiden før jeg kjente kulden trenge seg inntil kroppen, gjennom parkasen, en tykk genser og en ikke så tykk skjorte. Selv om jeg hadde kledd på meg en tykk ullbukse under langbuksene holdt kjente jeg at det tok ikke lange tiden før jeg ble kald.
Aldri hadde jeg følt at jeg hadde hatt noe sangstemme av betydning og engang i sjette klasse hadde læreren løftet hånden for å signalisere at det ville være på sin plass å dempe seg noe, der jeg sto i bakerste rekke sammen med resten av klassen under juleforberedelsene. Vi var stilt opp for å synge julesanger og jeg følte gleden ved å kunne også være med å delta. Den gleden ble brått knust i det læreren ganske taust signaliserte at ikke alle holdt den rette tonen. Det var som om et segl la seg over leppene og de bevegde seg uten en lyd.
Etter den episoden så forbeholdt jeg syngingen til stunder i ensomhet og ute tilhørere tilstede. Om nødvendig bare som svakt hvisking og slik at jeg selv hørte min egen stemme.
I den situasjonen jeg var i føltes det befriende å kunne synge, og jeg kjente at jeg ble varm innvendig jo mer jeg sang. Alle de gamle tekstene jeg kunne komme på, fant jeg fram til. Andre laget jeg der og da, fordi jeg hadde alltid vært glad i å gå rundt å smådikte for meg selv, så strofer som ble til lange dikt om det ene og andre.
Regnet med at jeg ikke hadde så mange tilhørere, om det i det hele tatt var noen. Lyden fra toget overdøvet det meste. Utryggheten og usikkerheten med den noe tvilsomme tilværelsen jeg hadde satt meg i forsvant. Frykten for å ramle utfor kanten og ned på skinnegangen eller i en skråning var jo forholdsvis stor. Det skulle bare et feiltrinn til, en uvørn og ukontrollert bevegelse til.
Etter å ha passert Vormsund hadde jeg utsikt mot Mjøsa om ikke skog og annet stengte for utsikten. Snøen lyste opp så pass at det var mulig å se noe, og hadde det vært klarvær hadde månen gjort sikten vakker og trolsk.
Det var de gamle slagerne som jeg dro fram, som "en liten pike i lave sko, en liten kvinne av kjøtt og blod…", "Kom hver en spillemann som kan få låt i spillestrengene, kom den som spille kan…hør hvor det låter fengende… Alle vakre jenters Hambo…", "En sjømann elsker havets våg, stormarnas sus…", "vi har eld, vi har kjøtt, vi har brennevin til trøst,… det er mil etter mil til lador og hus…", mange av det gamle melodiene, fra mine foreldres tid, som jeg hadde trykket inntil brystet, ikke minst i årene i Tana 64 -65, før vi dro sørover sommeren 65.
"Høyt under vinternatts frostklare sti, stømmer tonene fra stjernenes hær, og tonene blir til en skjønn melodi som blir din når den glider forbi. Ta nordlandsnetter i favn om du kan som det vakreste du øyner i verden…", var bare en melodi som fikk tanknene til vende nordover, der jeg satt eller sto, bakpå en godttog på vei nordover… en natt i januar 1973…