Hvem skal ha hund?

I den siste artikkelen min, kom jeg innpå bruksområder for hund, at den er blitt betraktelig redusert og har endret seg som følge av samfunnsutviklingen. Likevel ser vi at ekelte raser fortsatt har sin absolutte verdi og brukes med de egenskaper den enkelte rase har. Derfor skal jeg la det ligge, og heller konsentrere meg om hundeeieren som i mindre grad velger hund som ren brukshund. De som i vesentlig grad skaffer seg hund for gledens og hyggens del og i mindre grad er opptatt av å bruke hunden til spesielle formål om det er på hobbybasis eller yrkesmessige formål. Jeg tror at for disse gruppene drives det et framtidsrettet arbeide og de er langt mer bevisst sitt hundehold.

Vi ser jo at ikke bare bruksområdene for hunden har endret seg men også vårt levesett og ikke minst hvordan vi organiserer vår hverdag. Det er i stor grad ikke lengre slik at hjemmet har en sentral rolle i familiesammenheng. Dessverre er det i stor grad ikke der tingene skjer men er mer blitt et sted for hvile før nye oppgaver skal løses. Hjemmet har ikke den sentrale plassen hos en moderne familie hvor den yrkesaktive delen foregår utenfor hjemmet. Ikke bare den yrkesaktive delen men også de sosiale og ikke minst fritidsaktivitetene skjer utenfor hjemmets fire vegger.

Barna må ut av hjemmet og plasseres hos dagmamma, barnehage, skolefritidsordninger og i skolen, i tillegg til at en stor del av aktivitene på fritiden (kveldstid) skjer utenfor hjemmet, i klubber, på ulike idrettsarenaer mv. for barnas del. Det samme er det for foreldrene, de søker ut og bort fra hjemmet for å tilfredstille sine sosiale behov i langt større grad en før. Familiesammenkomster begrenser seg til et minimum, det samme med naboskap.

Vi har endret våre adferdsmønstre i veldig stor grad hva gjelder familien, så vel innad som i den utvidede sammenheng blandt venner og bekjente.

Hundens plass i dette systemet?
Det er nærliggende å spørre seg hvor har så hunden sin plass i denne hverdagen?  Hvor familiemedlemmene er så splittet og har i all hovedsak sin plass utenfor hjemmet bortsett fra når de skal søke hvile og ro. Hviken tilværelse vil det blir for hunden. I mange tilfeller må en regne med at hunden må være alene lange stunder i løpet av døgnets 24 timer. Dette stiller en del krav til hunden og dens tilpassningsevne som flokkdyr. 

Samtidig så ser vi at hundens muligheter for å søke selskap og aktiviteter med andre artsfrender er i mange tilfeller betraktelig begrenset, for å si helt fraværende. Det viser seg spesielt når de skal ha tilhold på hundepensjonater og ligende fordi familien skal ha lengre opphold for seg selv i fritiden. Ja, våre reisevaner er også endret, ved at en reiser til utlandet i langt større grad enn før og flere ganger i løpet av året. Dette medfører at hunden ikke har de samme muligheter til å være en del av ferien.

En gruppe som vil i langt større grad ha behov for hund er de enslige, de som i mindre grad har et sosialt nettverk eller mulighet for å oppsøke dette. Vil i langt større grad dekke hundens behov for trygge omgivelser i motsetning til en aktiv familie som ovenfor beskrevet.

Barns forhold til levende dyr?
Fortsatt ser vi at barn søker kontakt med dyr av ulike slag. De ønsker seg et kjæledyr, og kanskje i større grad enn før fordi foreldrene er mer eller mindre fraværende i løpet av døgnets 24 timer. Det som ofte er problemet er at barna er lite forberedt på alt det andre som medfører et ansvarsfullt dyrehold. De er ofte inspirert av øyeblikkets opplevelse og mange skifter derfor ut dyrene. 

Dette medfører en holding til dyr som kan gi senere negative utslag, og ikke minst ansvarsfraskrivelse. En skal ikke se bort fra at det i dag er slik at mange voksne forholder seg til hunden som om det var en bruksgjenstand som er lett å kviette seg med når en skal på ferie, skyldes en erfaringer fra egen barndom. Bruk og kast kulturen ble etablert som barn?

Vokse opp med dyr rundt seg?
Det er ikke alle gitt muligheten til å vokse opp med dyr rundt seg, slik som det enda heldigvis er mulighet for noen som vokser opp på en bondegård hvor det er dyr. Ja, ikke alle bondegårer er det heller dyr på, fordi driften konsentrerer seg om helt andre ting enn husdyrhold. 

Derfor får mange barn ikke de naturlige forutsetingene til å leve sammen med dyr. Dyrebutikkene og andres dyr blir utgangspunktet og den virkelighetsoppfatningen de vil møte. Dette skaper et begrenset bilde av dyrenes hverdag. Noen en kan gå å kjøpe seg på en butikk, i likhet med alt det andre en  må kjøpe på butikken.

Hvem vil vi overlate hunden til?
Dette spørsmålet blir veldig sentralt for oss som driver med oppdrett, ikke minst av rene selskapshunder og ikke brukshunder. Det er en ansvarsfull oppgave å velge de rette eierne, og videreføre det ansvar som ligger i å ha en hund gjennom mange år. Ja, vansligvis like langt tid som barna trenger foreldrenes omsorg og et hjem, 15-16 år eller mer for mange rasers vedkommende.

For magne av oss så vil vi ikke overlate hunden til noen som ikke vi vet kan også ta personlig vare på hunden 24 timer i døgnet. Vi er skeptiske til å overlate valpen til en familie som levner hunden 7-10 timer i løpet av dagen alene i en blokkleilighet eller enebolig. Selv har vi den innstiling at det alltid må være noen hjemme hos hundene våre eller så må vi ta dem med oss.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eksteriørutstilling for hvem?

Rent historisk så har vi mennesker langt raskere enn naturen drevet med avl på hunder i den hensikt å få til bruksvennlige raser til ulike formål. Naturen selv og den utvikling som skjedde og skjer går langt saktere enn hva er tilfelle med de metoder vi har brukt i utallige år. Vi vet ikke så mye om hvordan det hele begynte  men at vi mennesker har bidratt til at vi har fått hunder som er tilpasset våre behov og ønsker er det vel ingen tvil om.

Ikke alle de raser vi har greid gjennom å få fram har gitt bestandig tilsiktende resultater, det har medført komplikasjoner og problemer, som vi vel i dag er langt mer bevisst på enn i tidligere tider. Ikke minst som følge av at vi vet langt mer i dag enn før. Samtidig som vi nok må erkjenne at vi ikke vet nok, ikke minst hvordan enkelte lyter og arvelige sykdommer blir til, og i hvor stor grad skyldes det arv eller andre årsaker. 

Innledningsvis var jeg inne på dette meg darwinismen og de tankene som da oppsto og hvor en også begynte å tukle med mennekser utfra en tanke som en i dag vet langt mer om i dag enn den gangen. Når det gjelder hunder og den rasetenkning som er knyttet til avl av hunder så blir det feil å dra for bastante sammenligninger om en, den gangen, i større grad nok var fristet til å dra parareller utfra de kunnskaper og tanker som da rådde, så var nok målsettingen noe anderledes. 

Det dreide seg om å få fram egenskaper hos hunden som var tilpasset dens ulike oppgaver og hva en kunne forvente eller ha som mål for den enkelte rase. Eksteriørutstillingene dukket vel ikke opp som direkte følge av den praktiske bruken av hundens evner, for da skulle en nok ha sett den type utstilinger flere hundre år tidligere.

Så en kan spørre seg hvorfor ble utstiling plutselig en del av det å drive med hunder? Hadde det sammenheng med at bruksområdet endret karater eller var det for å få en bedre og mer kontrollert avl? Det er fristende til å tro at det var en kombinasjon. De første hundeutstilingene av denne typen var det jo brukshunder som deltok, slik som den første utstilingen her i landet.

Når vi ser på dagens hundeutstilinger og eksteriørutstillinger så finner vi jo i stor grad at selskapshunden har funnet seg godt til rette. Det vil si den hunden som ikke har hatt spesielle bruksområder bortsett fra å tilfredstille behovet for selskap og kos. Mange av disse hundene ser en også at det er det utseendemessige som prioriteres og mye av tiden for de som driver med den type hunder går til stell, pelsstell og det eksteriørmesige står i sterk grad i fokus, det vil se de skjønnhetsmessige sidene. Det er jo også ofte kvinner som dominerer her i langt større grad enn menn, som fortsatt er opptatt av brukshunden om han ikke lengre bruker den i så stor utstrekning som før i tiden. Det er også her i langt større grad hobbypreg over jakthunden og en har fått til ulike former for aktiviteter som ikke er knyttet til næringsvirksomhet. Ulike former for hundesport som skal gi hunden et aktivitetsnivå som før var langt mer naturlig. Det har jo kommet signaler om at enkelte hunderaser innenfor jakt har gått ned betraktelig fordi de brukes ikke lengre til den form for aktivitet som før.

Det er vel også i dette endringsmønsteret at jeg stiller meg kritisk til, fordi en endrer holdningen til hunden. Det er mer en motesak, preget av kjendiseri og popularitet mv., som får større og større plass. Akkurat det samme ser vi jo også når det gjelder oss mennesker, en prioriterer utseende og har gått så langt som å prioritere plastisk kirurgi for å endre på sitt utseende. Hører jo rykter om at dette også skjer i hundemiljøet.

Noe som også har fått større oppmerksomhet er at mange selskapshunder skal være mindre og mindre. Mange hunderraser som var langt større for bare noen år tilbake forventes å være mindre ser en tydelige tegn på.

Er det en utvikling som er riktig og etisk forsvarlig, sett utfra avlsmessige kriterier? Hvordan blir det med fysikken, hundens muligheter til bevegelse, aktivitet når de nå skal trilles i barnevogner? Slik som en person var innom en dyrebutikk og spurte om vogn til hunden sin og fikk presentert barnevogn for hund, når vedkommende skulle ha en vogn hunden kunne selv trekke.

Når jeg sitter å ser på det som skjer på eksteriørutstillinger så virker det på meg som at en er i veldig opptatt av de ytre antributtene, slik kvinner er opptatt av sin kropp, sitt utseende, sminken, klærne og så videre, så overfører de samme tankemønstrene til hunden. Selv om de selv ikke ser ut, siger ut både her og der, så sitter eller står de å steller sin kjære firbente til de miste detalj. Du har også noen menns som ser ut som pyntedokker som gjør det samme, med den samme flid og profesjonalitet som mange kvinner. 

Er det riktig at en skal overføre sin egen mislykkethet på hunden og kanskje la det gå på bekostning av hundens helse og velvære? For har dette ekstrme pelsstellet og dilldallet så mye med hundens iboende egenskaper når den ikke knapt har lov å bevege seg og skal helst gå på parkett gulv og ikke ute i naturen? 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eksteriørutstillinger, får jeg svarene jeg ønsker?
Tekst: Valerius Hildonen-Nilsen

Når jeg skal vurdere hvorvidt det vil være forsvarlig å avle på en hund, hvem skal jeg bruke i avl, av hanhunder og tisper, er det da det utseendemessige som er helt avgjørende eller de helsemessige sider og hundens psyke?

Som jeg var inne på i min første artikkel, så var jeg kritisk til eksteriørutstillinger generelt fordi de ikke gir meg de svar jeg måtte ønske for å drive forsvarlig avl. Hvorvidt avkommet får et vakkert utseende og holder seg innenfor standardbeskrivelsen gir det meg garanti for at jeg skal få en hund som vil kunne forventes å ha en god og sunn helse? Vil denne hunden som eventuelt er premiert både nasjonalt og internasjonalt gjøre meg hundre prosent sikker på at de avkom som denne hunden måtte gi vil være sykdomsfrie og lytefrie? Vil en høyt premiert hanhund eller tispe være garanti nok, eller er det helt andre forutsetninger jeg må søke etter for å finne et relevant svar?

Lyter og sykdommer hos tidligere generasjoner?
Hvor mye er det egentlig stamtavlene kan fortelle meg? Hvor mange kull var vellykkede, og hvor mange dødfødte valper fikk eventuelt faren eller moren til min hund? Hadde deres avkom noen sykdommer som kan tilbakeføres til arv? Kjenner jeg godt nok til foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, tippoldeforeldre og deres x-antall avkom? Hvordan var de, så vel psykisk som fysisk utrustet? Vil deres sykejournal hos dyrlegene fortelle meg noe om dette, og eventuelt hvor mange generasjoner vil jeg kunne søke tilbake for å få svar?

Antall utstillinger, premieringer og andre utmerkelser tror jeg neppe vil gi meg de svarene. Ei heller dommernes vurdering vil fortelle meg om de ulike hundenes avkom, deres helse og eventuelle arvede sykdommer og lyter. Jeg vil heller ikke få svar om jeg leste dommeravgjørelsene til den enkelte hund og deres avkom. Antageligvis vil jeg heller ikke få svar på om hvor mange dødfødte og levende valper den enkelte tispe fikk, eller hvor mange døde i løpet av de første ukene eller årene etterpå. Jeg vil heller ikke få svar på om noen sykdommer kan antaes å være av arvelig karaktér.

Neppe finner jeg heller en beskrivelse om hundens karaktér, om hunden var interligent, lærevillig, temperamentsfull, sky,  hadde psykiske lyter eller problemer. Der vil heller neppe være en slik beskrivelse og bedømming å finne hos den enkelte veterinær, hundeoppdretter eller eier, som kan studeres 10-20 eller femti år tilbake i tid.

Alt dette skulle jeg gjerne ha svar på, jeg skulle vite mer om den enkelte hund flerfoldige generasjoner tilbake. Jeg tror neppe at CH eller andre premier vil kunne gi meg et fullgodt svar på det jeg ønsket å vite.

Det er så mange ubesvarte spørsmål som ikke gir meg svar på, om min hanhund eller tispe egentlig vil være det rette parret å drive avl på. Jeg kan vurdere de to og finne ut at de egner seg bra, men jeg har veldig få kunnskaper om de tidligere generasjoner, bortsett fra hvem var far eller mor, bestemor eller bestefar og så videre bakover. En del er registert av arvelige sykdommer og lyter, men ikke alt lar seg finne på bl.a. NKK’s sin oversikt. Noe vil jeg finne på nettsider i utlandet, og enda mindre hos den enkelte oppdretter. Det er også problemer å kunne få tilgang på journaler fra vetrinærer. Kildematerialet er mangelfullt skal jeg studere de enkelte slektsledd, bortsett fra at jeg får kunnskaper om hvorvidt hunden er premiert, har PRA eller HD og noen få andre arvelige egenskaper.

Noen oppdrettere har vært flinke til å gi en presentasjon av sine avlshunder og sine hunder, en kan lese dagboksnotater og lignede via Internett. Da får en et bilde og en oppfatning av hvordan faren, bestefaren eller oldefaren var. Selv ikke de eksteriørmessige uttalelsene fra dommerne er skjeldent å finne på slike sider. Kun selve premiereingen og en masse bilder av oppkontruerte bilder av utstillingsdyktige hunder, etter utallige forsøk for å få fram den perfekte oppstillingen. Å se bilder av hunder i andre sammenhenger hører med til skjeldenhetene når en besøker oppdretternes hjemmesider.

Oppvekstvilkår, hjemmemiljø, læring og mestring
De få  minuttene den enkelte hund er i ringen under en utstilling er minimalt, sett i forhold til den tiden han eller hun har hjemme hos oppdretter eller hundeeier.  De som har drevet med problemhunder kan fortelle om gode resultater for å få en usikker hund tilbake til en normalisert hverdag. Hvor mye som egentlig skyldes eier og dens håndtereing og evne til å oppdra sin hund, drive med trening, mestring og så videre, avhenger i veldig stor grad av eieren. Det er snakk om prioritering, dette gjelder også eksteriørutstillinger.

Mange bruker veldig mye tid på dette fra hunden er valp, trene den til å stå  r i k t i g, gjøre de rette tingene på komando og vise seg fram på best mulig måte. Det er nærliggende å tro at 70-80 prosent av de forberedelser og den treningen som gjøres er helt avgjørende for gode resultater i ringen. Så er det egentlig hundens iboende egenskaper som vises fram eller er det iherdig og målrettet trening som gir resultater? Jeg vil være fristet til å tro det siste.

Når en ser på enkelte hunderaser hvor en bruker flerfoldige timer på forberedelser, pelsstell og frisyre som jo i utgangspunktet sier ingenting om hundens egenskaper men er mer å regne som en misse konkurranse, hvor styling, frisyre mv. har helt avgjørende betydning., ja mange driver å steller og steller til hunden skal i ringer, de flyr rundt med børster å kammer i baklomma og fikser på de ekelte hårstrå at de ligger som de skal.

Det forteller meg veldig lite om arvelige egenskaper, om sykdommer eller lyter som kan tilføres nye generasjoner, men sier mye om jåleri og menneskelige ønsker, om stor butikk i sampoo, stayling utstyr mv. Selvfølgelig for en skjønnhetskonkurranse vil det ha betydning, men er hunden skapt for den type prioriteringer og fokusering? Mye av dette er også motepreget og tidsbetinget. Vi ser jo i dag hvor mindre og mindre hunder prioriteres og premieres for det.

Det siste vel jeg leste om på fronten, var at i USA kan en leie en hund for noen timer, for å kunne vise seg fram med hund. Jeg er veldig usikker på om dette har noe med hundehold å gjøre, og vi ser jo at mer og mer skal hunden tilpasses mennselige behov. De skal være pyntedokker, følge moter og vises fram med ulike klesplagg, møbler og eget innredet rom med alle de menneskelige fasiliteter som vi selv måtte omgies oss med.

Det er vel ikke rart at eksteriørutstillingene også preges av denne filosofien og prioriterer menneskelige ønsker og behov enn hva som er godt for hundens helse og velvære.

Helt annet fokus og prioriteringer?
Skal vi som oppdrettere og som ønsker å avle på gode hunder med gode egenskaper på hundens premisser, godta denne utviklingen. Skal vi skape falske forhåpninger og visjoner, eller stille oss kritiske spørsmål? Spørre oss om hva vil vi, hva vil vi oppnå og oppnår vi det vi ønsker med å ha et så enormt fokus på eksteriørutstillinger i framtiden, med de kriteriene som stadig tvinges fram, eller skal vi endre fokus og finne de spørsmålene vi egentlig ønsker svar på?

Stille helt andre krav som tilfredstiller og gir oss de svarene på om hvorvidt en hanhund eller tispe egner seg for oppdrett eller ikke. Hva vil vi med hunden, hva er vi ute etter, ønsker vi å få bukt med uheldig utvikling som går på bekostning av hundens helse og er hundeutstilingene det stedet som gir oss alle svarene, eller må vi søke etter dem helt andre steder?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eksteriørutstillinger og eugenikk?
Tekst: Valerius Hildonen-Nilsen

Mot slutten av 1800-tallet begynte en for alvor med hundeutstillinger hvor en la  stor vekt på det eksteriørmessige hos hunden utfra en standardsbeskrivelse. Samtidig vokste det også fram en tekning om  «den sterkestes rett» og «som er av god fødsel». Sosialdarwinismen, rasehygiene og eugenikk fikk stor oppmerksomhet helt til det kullimerte med annen verdenskrig. Det kan virke som om en ikke helt har sluppet taket på den tenkningen når det gjelder eksteriørutstillinger av hunder?

Rasestandarder danner grunnlaget for vurdering av en hund eksteriømessig. Den første hundeutstillingen i Norge ble avholdt i 1877som ble arrangert av Norsk Jæger- og Fiskerforening, Norsk Kennel Klub (NKK) hadde sin første hundeutstilling i 1898. Det var i februar 1877 at Jæger- & Fiskerforening at det ble diskutert om et ønske å avholde en hundeutstilling ved St.Hans tider samme år. Denne ble avholdt den 28 og 29. juni samme år, da med tre avdelinger, 1. Bjørne- og Elgehunde (15), 2. Harehunde (87) og 3. Fuglehunde (27). Norge var det første land i skandinavia som avholdt en slik utstilling, Sverige hadde sin første utstilling i Stockholm 16. -18. juli1886 og Danmark i 23. – 27. juli 1886 i København. Da hadde verdens første utstilling vært arrangert i Tervueren i Belgia den 29.mai 1847 hvor 60 pointere deltok. Over ti år senere var den første hundeutstillingen i England, nærmere bestemt  i Newcastle on Tyne i 1859, hvor det deltok 27 settere og 23 pointere. Frankrike hadde sin første utstilling i Paris fire år senere.

Av god fødsel?
Det er vel ikke å legge skjul på at eksteriørutstillinger bygger på ideen om alv og at en ønsker å bedre de ulike hunderasers kvalitet. Vi skal ikke gå mange årene tilbake for å finne at dette var også tanker som gjorde seg gjeldende når det gjaldt mennesker. Det var den engelske naturviteren Francis Galton som allerede i 1882 brukte betegnelsen eugenikk, et ord som kommer fra gresk og betyr «som er av god fødsel». Arvehygiene (eugenikk) dvs. læren om god avl vil si at en avler på de som har gode egenskaper og forutsetninger. Tanken og ideologien kan spores helt tilbake til antikken, men fikk en særdelses stor oppblomstring som følge av Charles Darwins (12/2-1809 – 19/4 1882) teorier om naturlig seleksjon og «the survival ofthe fittest» (H. Spencer). Mange av disse tankene overførte en til menneskeslekten.  Sosialdarwinismen (grunnlagt av den britiske filosofen Herbert Spencer (27/4-1820 – 8/12 1903) på slutten av 1800-tallet) brette om seg og inspirerte til teorier om arv- og rase, som langt på vei ble en akseptert vitenskapsgren, deriblant «rasehygiene», ikke minst på begynnelsen av 1900-tallet. Det utviklet seg en tanke om «den sterkestes rett». Som rettferdiggjørelse av klasseskiller, kjønns – og rasediskriminering.Uttrykket «the survival ofthe fittest» ble tolket som «den sterkestes rett» til tross for at fitness ikke betegner styrke, men tilpassethet.

Langskallet og kortskallet?
Det var også en oppfatning som var gjeldende som bl.a. bidro til at vi fikk en steriliseringslov i 1934 mot en stemme, at en mente bl.a. om genetisk arvelig intelligens, dette medførte en oppfatning om at åndsvakhet var arvelig. I 1900 foretok en i forsvaret målinger av rekruttene for å finne «det germanske element» i Finnmark, resultatet var nedslående. Kun 6 prosent av rekruttene fra Vest-Finnmark var «langskaller»,og 3,5 prosent av rekruttene i Øst-Finnmark. Hele 86 prosent av rekruttene for fylket som helhet var «kortskallet» eller ikke germanske. De øvrige var «mellomskaller». Disse rasebiologiske oppfatningene var utbredt både i det norske og europeiske vitenskapelige miljøene på den tiden. Arkeologen og etnografen, Andreas Martin Hansen framsatte teorier om at vestlendingene var kortskaller og østlendinger langskaller. En var av den oppfatning at en kunne ved spesielle og negative fysiologiske kjennetegn, da ved hjelp av hodeskallemålinger bevise at f.eks. forbrytere og «primitive» raser skilte seg ut.
 
Rasebeskrivelsene hvilken betydning har de?
Studerer en rasebeskrivelsene for de enkelte hunderaser minner mye av dette sterkt om den samme type vurderinger som var gjeldende på den tiden. Hvorvidt et spesielt særtrekk ved en hund skal ha betydning i motsetning til et annet særtrekk som avviker fra standarden som er satt, kan en jo lure på. Er hunden med en slik hodeform, snuteparti mer intelligent enn om den ser annerledes ut. Er ørenes form og stilling av betyning og i hvor stor grad? Kraftigere snuteparti, vil det ha betyning utover at det ikke passer inn for standarden? Det var jo akkurat slike ting en så på og vurderte rundt forrige århundreskiftet og i hvertfall fram til annen verdenskrig i veldig stor grad på mennesker også. En tilla menneskers utseende veldig stor betydning hva gjaldt deres evner og funksjonalitet, så vel fysisk som psykisk og intelligensmessig. Har en så videreført disse tankene i standardiseringen av de ulike hunderaser og diskvalifiserer enkelte hunder som avviker fra standarden som mindre egnede og mindre begavede, og utfra det ikke egnet for avl?
Eller ligger det en langt mer vitenskapelig dokumentasjon bak en slik vurdering som også kan videreføres på oss mennesker utfra samme kriterier som en legger til grunn for vurderingen av en hunds utseende?

Er pelsen riktig klippet, stelt og pleiet, vil det ha avgjørende betyning for om hunden vil være egnet for videre avl? Skal så hårfrisyren på et menneske komme få så betyning for om han eller hun er egnet for avl? Er en lyshåret eller mørkhåret bedre egnet? Har ikke vedkommende riktig hårfarge (ariske rase) så vil verken hunden eller mennesket ansees som avlsmessig egnet? Bruker du rett frisør eller ikke, vil det bidra til at hunden kan få arvemessige sykdommer?

Det fysiske fikk avgjørende betyning
Det er jo også i denne perioden at også ekstreriørutstillinger for hunder blomstrer opp og blir mer og mer populære. En klassifiserer de ulike hundene i raser med standardiserte beskrivelser, ikke ulikt det en også prøvde å gjøre med mennesker fra ulike kulturer og delte dem inn i gode og dårlige raser. Det var jo en oppfatning om at den fysiske utrustning hadde parareller til et menneskes dårlige og gode sider rent psykisk. Dårlige egenskaper kunne forklares med fysisk utseende. En delte inn menneke i ulike hodeformer som kunne forklare hvorfor noen var mindre bra mennesker eller ikke. En tilla den fysiske uttrustning, ansiktsform mv. som forklaring på hvorfor noen var mindre bra mennesker, var kriminelle, late, alkoholiserte, mindre begavede og ikke vært å avle videre på.

En kan se klare parareller til eugenikk og sosialdarwinismen teorier og den forståelsen av et dyrs fysiske utseende og utrustning som et tegn på gode eller dårelige egenskaper. Selv om en nok i dag stiller helt andre krav, så er det skremmende å se parareller til de teoriene som dukket opp og oppblomstringen av det å rasedefinere hunder. En har popularisert og videreført tankerekken fra den tiden og gjort det til en stor hobby som har fått et altfor stort fokus til hva en kan betrakte som «gode» og «dårlige» hunder avlsmessig. En vektlegger premieringen av hundene større vekt en de rent fysiske og psykiske egenskapene en hund har.

Champion ingen garanti
Det er dessverre slik at det å ha en hund med Champion og masse premier på hundeutstillinger er absolutt ingen garanti for at ikke hunden skal videreføre arvelige sykdommer og lyter videre. Jeg har gått igjennom bl.a. tilfeller av PRA som er registrert på internasjonale oversikter. Der finner en hunder som er blitt internasjonalt premiert som har fått på sine gamle dager (10-12 års gamle hunder) PRA og vært fedre til flere hundre valper før PRA ble oppdaget. På den måten har de videreført øyesykdom til nye generasjoner til tross for at de har vært internasjoalt høyt premierte hunder gjennom flere år. Dette fordi bl.a. PRA kan oppdages altfor sent. Det er flere av de arvelige sykdommene som ikke lar seg forutse og som ikke kan påvises som følge av en hundeutstilling. Derfor er det å være champion eller internasjonalt premiert tispe eller hanhund ingen forsikring på at hunden aldri vil føre videre eller få alvorlige sykdommer senere i livet, og også ha overført sykdommer til senere generasjoner.

Siden en vektlegger utseende messige forhold sett i forhold til hundens utseende så stor vekt og det blir nesten avgjørende om hundens skal være et godt eller dårlig avlemne, føre generasjoner videre, så er dette klare parareller til sosialdarwinismen, eugenikk og raseteoriene. Innen noen raser stiller en krav sogar til premiering av hundene for at de skal brukes i avl eller ikke. Uten at en stiller medisinske krav utført av veterinær i større grad. Vi har i dag langt større kunnskap om at de psykiske sidene ved mennesker eller dyr ikke er sammenstilte med den fysiske uttrustningen. Det er ikke størrelsen på hodet, snuten, og kroppen på et menneske som er avgjørende om mennesker er bra eller et dårlig menneske. Selv ikke funksjonshemninger eller avvik rent fysisk, kan sannsynliggjøre dårlige psykiske egenskaper.

Bruke de samme kriteriene på dommerne?
Når en studerer de ulike dommerne på hundeutstillingene utfra de samme kriteriene som en gjør på hundene, så var det et fåtall av dommerne som ville bli champion eller bli premiert. Mange har et utseende som tydelig viser at de har levd livet, de ser miserable utseendemessig. Overvekt er jo et stort samfunnsproblem og en kan se at mange dommere er det en vil kalle overvektige. Deres helsemessige situasjon er kanksje ikke den mest oppløftende. Skulle vi på samme måter som med hunder stille de samme krav til utseende og fysisk uttrustning som vi gjør på hunder på mennsker og utfra det vurdere om de rent arvemessig kunne få barn eller brukes i avl, så ville de fleste bli klassifisert som lite egnet til avl.

Bastarder
Når vi ser på holdningene til blandingsraser, bastarder hos mange av de som driver med oppdrett av renrasede hunder, så er pararellene sammenlignbare med rasehygieniske raseteorier. Hvor en sto for holdninger om «den rene rase» og ville utslette de mindre bra raser.

Øyeblikksvurdering
Når en ser på selve utstillingen og den vurdering som blir foretatt i løpet av noen minutter på den enkelte hund, er det vanskelig å forstå at en kan gjøre en kvalifisert vurdering som kan rent medisinsk være forsvarlig. Det er vel heller ikke målsettingen, selv om det blant oppdrettere virker som om de vurderer denne bedømmingen altfor høyt og vektlegger den altfor stor betydning. Det er også her at en gjør hunden en bjørnetjenste, uten å prioritere langt bedre og kvalifiserte bedømminger gjort på medisinske premisser. Vektleggingen på arv og kartlegging av sydkommer, lyter og ikke minst arvelige sykdommer og lyter skulle bli langt mer prioritert enn en ren og tilfeldig eksteriørmessig vurdering på en utstilling.

Medisinsk vurdering og forskning
Det er en kjensgjrerning at mange oppdretter dekker over sykdommer og lyter hos hunder i stedet for å kartlegge disse og få dem registert i et sentralt register. Mange valper avlives uten at de blir odupsert  og at eventelle sydommer og lyter blir registert. Det skal ikke snakkes høyt om eventuelle sykdommer og problemer, men derimot snakkes høyt om antall premier og hvor fin hunder en har og skyve under bordet det som skulle ha fått absolutt fokus.

Nå skal det understrekes at det er mange som jobber veldig seriøst og er opptatt av hundens helse, arvelige problemer mv. og gjør en kjempeinnsats på området, og vektlegger det arbeidet langt større prioritet enn tilfeldighetene ved utstillinger.

Sånn sett så gjør en langt bedre jobb med hunder og avl enn hva er tilfelle med mennesker, for ikke minst å hindre at arvemessige sykdommer og lyter skal spres og svekke den enkelte rase i framtiden. Men vi skal ikke underslå at det er også drevet med mye eksperimentering i generasjoner for å få til rasestandarder som har bidratt til at enkelte utviklede raser har fått sykdommer og lyter som følge av menneskers jakt på særtrekk hos enkelte hunderaser.

Endret adferd, trening og vurdering
I dag hvor mange raser ikke brukes som brukshunder men som selskapshunder stilles det helt andre forventninger til hunden som ikke er forenelig med en hva en hund burde få lov til for å utvikle en sunt og aktivt liv. Kose og selskapsegenskapene går på bekostning av hundens helse er det vel ingen tvil om. Dette preges i stor grad også de prioriteringer som skjer innen utstillingsmiljøene, hvor utsende, pelsstell, frisyrer mv. blir mer vektlagt enn hundens iboende egenskaper og muligheter som hund.

Det er heller ikke tvil om at det gjennom trening og tilpassning kan dekkes over mye ved en hund og er den godt trent til å gjennomføre en «perfekt» presentasjon, så kan mye vinnes på det og dekke over hva faktisk hunden står for i dens hverdag og hjemmemiljø. Veldig mye avhenger av den som presenterer hunden og hvor godt hunden er trent til å vise seg fram. Det er ingen tvil om at det benyttes mange knep, når hunden skal presenteres i tillegg til innflytelse og påvirkning fra den som presenterer hunden.

Når en studerer også vurderingene som blir foretatt så skulle en ikke tro at det var én og samme hund som blir vurdert av ulike dommere. Skulle en sette sammen alle vurderingene foretatt av ulike dommere og kanskje samme dommer fra gang til gang, så kjenner en ofte ikke hunden igjen fra den ene beskrivelsen til den andre. Det kan ikke annet enn å tolkes som tilfeldigheter og være i sterk grad situasjonsbetinget. I så måte har en slik vurdering liten eller ingen verdi, eller bygger på så mye tilfeldigheter at det ikke kan forsvares rent medisinsk og utfra forsvarlige kriterier for å vurdere en hund utfra fysiske og psyiske kriterier.

Noe kan nok registeres men utfra den korte tiden hunden bedømmes på og at et stort antall hunder bedømmes i løpet av noen få timer, så er dette for dårlig til å tillegges for så stor vekt som det gjøres av mange oppdrettere og hundeeiere. Det er også dette som er kritikkverdig, ikke selve bedømmingen og ekstreiørutstillingen i seg selv. Den kan være grei nok, men må aldri vektlegges for stor betydning.

Ny og endret fokus?
Jeg mener det er helt andre ting som bør prioriteres slik som bl.a studier av gener, arvelige sykdommer, lyter og kartlegging. Egentlig skulle enhver hund bli grundig vurdert medisinsk så vel fysologisk og psykologisk, og enhver sykdom eller dødsårsak skulle bli registert. Ingen hund eller valp skulle bli avlivet uten at de årsaken ble kartlagt og registert. Desverre har en ikke trygdeordninger på hunder som dekker de eventuelle store kostnadene dette måtte medføre, utenom at forsikringer dekker en del, men da med de begrensningene som ofte følger med.

Hvis en skal prioritere så høyt arvemessige årsaker og lyter som kan utvikle dårlige egenskaper og sykdommer hos hunder. Eller skal en velge å stille de samme krav til hunder som til mennsker som driver med avl, som får barn, hvor det ikke stilles noen krav til å få barn eller føde barn? Hvorfor skal hunder bli prioritert langt mer enn menneskene, det kan en undre seg over?vev

Tips oss hvis dette innlegget er upassende