Synes det var veldig snilt av de unge menneskene å kjøre meg et stykke på veien og slik at jeg kom ut av byen og på den veien jeg skulle ta av for å komme meg over grensen til Sverige. Ble fortalt noen senere samme år om hvordan det hadde vært å haike i Polen, hvor gjestfriheten og ikke minst hjelpsomheten var enorm, sett med norske øyne. Hadde du fått haik til et bestemt sted og vedkommende ikke skulle videre i den retningen du skulle, så ventet de til de så at du kom deg videre, for så kjøre dit de skulle.
Akkurat det var jo ikke noe som jeg hadde erfart som typisk norsk, men denne gangen så fikk jeg også anledning til å erfare noe tilsvarende. Det vil si de sto ikke å ventet til de var sikre på at jeg fikk haik videre, men hvertfall kjørte meg så langt at det skulle bli enklene for meg å komme på rett kurs.
Så da sto jeg her, i sentrum av Stjørdal, utenfor en bensinstasjon., og skulle da videre mot svenskegrensen langs det som idag er E 14. Akkurat her hadde jeg vært et knapt halvt år tidligere, da under helt andre omstendigheter enn denne gangen. Omtrent med like lite penger som denne gangen, men litt mindre planlagt for å si det slik. Den historien endte jo opp med ti dager i kakebu på Haakonsvern, ti dager som var fylt med mye kreativitet og skaperglede. Jeg laget i løpet av de dagene den største tusjtegningen jeg noen ganger har gjort, så vel før som senere, og solgte den til en av offiserene som hadde med kakebua å gjøre. I tillegg skrev jeg mitt første leserinnlegg i VG. For å si det kort det var vel den beste tiden jeg hadde under min tid i marinen, men det er en helt annen historie.
Nå var planen – som den gangen – å komme seg over grensen til Sverige og så derfra videre nordover. Jeg hadde som siktemål og komme meg ned til Sundsvall og derfra følge veien nordover mot Bottenviken og inn i Finland. Da følge dagens E4 nordover fra Sundsvall. Sist gang jeg hadde vært i Sundsvall måtte være sommeren 1965, da vi reiste fra Rustefjelbma i Tana og sørover til Stathelle i Telemark. I en slik Folkevogn boble med delt bakrute, en bil som min onkel (stefar) solgte senere for sytten kroner og treogseksti øre og fikk to kilo appelsiner på salget.
Jeg hadde fått forslag om at jeg kunne prøve å høre med trailersjåfører som stoppet for å fylle bensin om det ikke var mulig å sitte på videre, noe jeg synes ikke var så dumt forslag. Så som sagt så gjort, jeg spurte den første trailersjåfør som hadde stoppet for å fylle besin og faktisk så var det ikke nei i hans munn.
Jeg kunne sitte på med han til Sundsvall, men ikke lengre for da skulle han i en helt annen retning. Det ble noen timers kjøring, og det var jo allerede langt ut på dag da jeg jeg kom til Stjørdal, så det var kveld før vi var i Sundsvall og jeg ble satt av på en ukjent sted for meg.
Var noe usikker på hvordan jeg skulle ta meg fram videre, og prøvde å orientere meg videre, og kom opp i et område med eneboliger langs veien. Ikke akkurat den veien som jeg skulle videre nordover. Kaldt var det og det gikk ikke særlig fort framover. Øynet heller ikke noen større muligheter for at jeg skulle komme noe lengre den dagen, så jeg begynte å peile ut etter et sted hvor det var mulig å få nattehvile.
Det så sparsomt ut, og det var over midnatt så de fleste hadde gått til ro for natten. Ikke det jeg følte meg ikke akkurat lysten på å bare ringe på og si her er jeg, har dere en seng ledig. Hadde lite peiling på gjestfriheten i Sverige bortsett fra hvordan han som kom for å høre om ikke de kunne komme på semester til Ester, hvorpå det ble en noe enveis dialog og Ester var ikke lysten på å få hjemmet fullt av sommergjester, med en hel ungeskokk i hælene. Kanskje for flere dager, sogar uker, helt uanmeldt.
Til slutt øynet jeg en vag mulighet, som var vært å forsøke eller besiktige, og det var inne i en hage hvor det sto en liten dokkestue. – Kunne det være noe til overnattingssted? lurte jeg på. Bedre enn ingenting, tenkte jeg og jeg vandret stille og rolig til stua og fant ut at døren ikke var låst. Store plassen var det ikke der inne, men det var såpass at jeg fikk kveilet meg inntil veggen, i en noe ubekvem liggestilling. Ikke var det noe der å ha over seg, men jeg brukte skulderveska som hodepute og dro parkasen godt rundt meg.
Kunne ikke ha sovet lenge, kanskje bare døst av litt, vanskelig å bedømme tiden. Uansett jeg følte meg gjennomfrossen og fant ut at det var kanskje lurt å få bevegd meg litt, for å få blodsirkulasjonen i gang igjen. Så sagt, så gjort, men til min store forskrekkelse så oppdaget jeg at jeg ikke klarte å stå på det ene beinet, det verket slik…. hva gjør jeg nå? tenkte jeg fortvilet.
Del VIII: Den gamle garasjen…
Jeg måtte holde meg til noe for det var ikke mulig å trå på bakken med den venstre foten, uten det jog smerter gjennom foten og opp til hofta. – Det var den turen, tenkte jeg, fortvilet! Med noe over åtte kroner i kontanter var jo ikke mye å greie seg med, om en ble stående der uten å komme videre. Selv om dette var i 1973, så rakk ikke de kronene langt, og i tillegg i Sverige, men noen få norske kronestykker. Kaldt var det også, så dette så håpløst ut.
Måtte bare vente å se, om det ikke skulle gå over, de værste smertene. Forsiktig prøvde jeg gjentatte ganger og greide etter hvert å karre seg meg noen meter bortover. Vondt var det, men det gikk sakte framover. Hva hadde egentlig skjedd? Ikke hadde jeg falt, eller på andre måter fått et slag foten eller hofta. Det var jo ikke mye å falle inne i den lille dukkestua. Det var nok kulden som hadde fått tak i hofta og foten, på en eller annen måte.
Fortsatt i dag kan jeg få tilnærmet samme smerter i den samme foten, så noe skjedde den gangen i januar 1973. Smått om senn så fikk jeg hinket meg bortover veien, etter å ha tatt flere pauser. Den værste smerten gav seg, selv om det ikke var noe behagelig å hinke på den måten, så trøstet jeg med at framover gikk det da.
Det begynte etter hvert å lysne av dag og jeg kunne bedre orientere meg hvor i landskapet jeg var, og fant ut etter hvert hvordan jeg ville greie å komme meg ned på en hovedvei som førte meg videre nordover. I de veiene og gatene jeg vandret var det ikke så store muligheter å få haik videre nordover, så løsningen var å komme seg inn på hvoedveien nordover.
Tiden gikk og til slutt kunne jeg stille meg opp ved veikanten på E4, og rekke ut tommelen i håp om at det var noen som ville stoppe. Heldigvis skulle det ikke ta lange tiden før jeg fikk haik med en mann som kom kjørende fra Göteborg og skulle nordover til Finland. En hyggelig kar som forbarmet på denne karen som hadde begitt seg ut på denne våggale reisen så og si tomhent, nordover til Finnmark. Det ble middag på turen og etter noen timer passerte vi grensen mellom Sverige og Finland ved Haparanda, og fortsatte videre i retning Rovaniemi. Nå skulle jeg videre nordover, og vi skilte lag der veiene skilte seg og jeg fortsatte videre nordover til fots.
Det hadde blitt kveld igjen og jeg fikk haik med noen noen få kilometre og ble satt av på en øde strekning med noen få hus. Muligheten for å få haik videre anså jeg som lite sannsynlig, så sent på kvelden. Måtte heller prøve å finne ly for natta, spørsmålet var bare hvor?
Det gikk noe lettere å gå, om jeg enda kjente at foten ikke var helt god. Studerte den ene gården eller huset jeg passerte, om det var et uthus, en låve eller noe sånt som det lot seg å søke ly for natta. Det var mørkt ellers i de fleste husene., klokka hadde passert midnatt.
Der framme så jeg et hus med en garasje, det vil si et uthus som ble sannsynligvis brukt som garasje. Døren ble holdt igjen med en stor planke som gikk på tvers foran de to dørportene. Tenkte at hvis jeg nå skulle bli sett så kunne jeg så godt finsk på den tiden at jeg skulle da kunne forklare situasjonen om de lurte på hva for et menneske som var på vandring nattetid.
Det var helt stille og jeg løftet fra stokken som holdt dørene igjen, og åpnet den ene døren på gløtt. I mørket kunne jeg se det sto en gammel stasjonsvogn, bedre enn ingenting, tenkte jeg selv om det nok ikke var særlig varmt der inne, var det bedre enn ingenting.
Jeg plasserte stokken slik at den ville falle på plass når jeg skjøv dørportene igjen. Da ville ingen se at noen hadde åpnet porten, tenkte jeg.
Det var helt mørkt inne i garasjen eller uthuset, men etter hvert vente jeg meg til mørket og kunne se sånn noenlunde.
—-
Plutselig så våknet jeg, vet ikke av hvilken grunn, alt var svart rundt meg og jeg prøvde å reise meg, men det bare buttet imot. Jeg fikk panikk, og forsto ikke hvor jeg var eller hva som hadde skjedd. Fullstendig panikk, fikk knapt nok strakt ut armene framfor meg, men ellers var det noe som stoppet bevegelsene i mørket!
Hva hadde skjedd, hvor var jeg?
Del IX: Stengt inne i garasjen…
Det var totalt mørkt rundt meg og det sto helt stille, for jeg ante ikke med engang hvor jeg var og hva hadde skjedd. Jeg følte at noe måtte ha skjedd og her våknet jeg, innestengt i et eller annet. Etter en stund begynte jeg å ane hvor jeg var, at jeg hadde kommet meg inn i garasjen og lagt meg så bak i stasjonsvognet for å sove. Smått om sen begynte jeg å vende meg til mørket og fikk krabbet ut av bilen, for å orientere meg bedre.
Enda var det ikke begynt å bli lyst ute så det måtte være natt eller ganske så tidlig på morgenen. Det var kanskje best å komme meg ut av garasjen før folk begynte å våkne. Var ikke nødvendig å lage for mye styr for at jeg hadde lagt meg til i en fremmed garasje i de finske skoger, et sted nord for Rovaniemi. Jeg førsøkte å åpne de to portdørene men det lot seg ikke gjøre. Var da jeg kom på at jeg hadde latt stokken som holdt dørene igjen hadde falt på plass og stengte dørene utvendig.
Hva skulle jeg gjøre nå? Nå som jeg forsto at jeg var innestengt og hadde et stort problem foran meg, for enkelt skulle det ikke bli å få løftet stokken som holdt dørene igjen. Jeg fikk bare så vidt en liten gløtt i døra, men ikke nok til å få handa imellom og løftet stokken vekk. Det måtte finnes andre muligheter. Jeg hadde samekniven og kunne prøve å bruke den til å løfte stokken med. Så gjort, men uten at det lot seg gjøre. Stokken var altfor tung. Var det noe annet jeg kunne bruke?
Begynte å lete i garasjen om det var noe som kunne brukes og fant etter en stund et langt tau. Hvis jeg fikk lirket tauet rundt stokken og overdørene så skulle det være mulig å dra stokken vekk med tauet. Problemet var bare hvordan jeg skulle lirke tauet rundt stokken når det ikke var mulig å få hendene imellom dørsprekken. Det var ikke annet enn å forsøke, og ved hjelp av samekniven fikk jeg etter mange forsøk lirket tauet en gang rundt stokken og nå kunne jeg med kniven førte tauet over dørene og så prøve å presse stokken oppover ved hjelp av tauet.
Det hele tok sin tid, men da jeg hadde fått tauet over dørene dro jeg til så godt det lot seg gjøre og jeg kjente at stokken på utsiden løftet seg og jeg kunne slippe den ned på bakken. Jeg skjøv den ene døren til side og garasjen eller sjåen fyltes med lys utenfra. Det hadde så smått begynt å lysne, men var helt stelle utenfor. Litt lengre til siden for garasjen sto bolighuset, mørklagt. Jeg la tilbake tauet der jeg hadde funnet det og puttet samekniven tilbake i slira og putten den ned i skulderveska, tok den på skulderen og gikk ut.
Det var ikke mange meterne til veien som gikk forbi huset og jeg lukket dørene igjen og satte stokken på plass. Gikk ned til veien og begynte å vandre nordover, i håp om at jeg skulle få haik videre, en eller annen gang.
Overnatting i Lappland…
Her fortsetter jeg min historie fra januardagene i 1973 da jeg haiket fra Høvik i Bærum med underkant av 20 kroner i reisepenger og dro nordover til Rustefjelbma i Tana kommune i Finnmark. En tur som tok meg knapt en uke…
Kanskje jeg var inspirert av min onkel Franz Oskar Hildonen som på tyvetallet engang vandret sammen med forfatteren og redaktøren Carl Søyland (1894-1978) som var redaktør for Nordisk Tidende fra 1940 – 1963, iflg. Wikpendia, skrev bl.a. boken "Langs landeveien" (1929) som forteller om hvordan de to loffet seg igjennom USA’s stater på den tiden. Hvor de hoppet på godttog eller vandrer langs landeveien, haiket og kom seg framover, sakte men sikkert.
Jeg er nå kommet så langt som at jeg har passert Ivalo og Inari, og har begynt så smått å gå videre nordover langs veien ut av Inari og i retning Norskegrensen, hvor det er to muligheter, den ene over Karesuando og inn til Karasjok og den andre veien videre nordover og til Utsjoki og Nourgam og inn i Tana kommune, gamle Polmak kommune. Jeg har valgt å følge veien mot Utsjoki, har begynt så smått å gå i den retningen.
Det typiske vintermørke og mørketiden er på emming, men fortsatt begynner det så smått å bli mørkt fra tolv og utover og på ettermiddagen er det så og si nattemørkt. Ikke er det gatelys eller annen belysning å se, der jeg vandrer nordover, med tunge gran og furutrær på begge sider av veien. Ennå hviler den tunge skogen, for landskapet går over i mer åpent terreng og vidda trer fram mot horisonten. Den tunge skogen og mørket virker truende, og jeg tenker kan det være bjørn og ulv i disse øde traktene, hvor du ofte må gå flere kilometre, ja, mil før du ser et hus.
For sikkerhetskyld har jeg festet slira til samekniven i beltet så samekniven ligger trykt og lett tilgjengelig i tilfelle noe vilt skulle komme overraskende på meg. Hvorvidt en slik kniv er til hjelp om en skulle bli angrepet av en bjørn, ja, det er ikke godt å vite, men jeg føler en viss trygghet, tross alt.
Jeg har gått noen kilometre og det har ikke vært en bil å se, hverken i den ene eller andre retningen, men langt der fram kan jeg skimte noen som beveger seg imot meg. Det er ikke godt å si hva det er, men mest sannsynlig et menneske, etter bevegelsene å bedømme. Jeg tar et godt grep rund slira til samekniven i tilfelle det kan være noe annet.
Det som jeg har foran meg kommer nærmere og nærmere og trer tydeligere fram og det viser seg å være en eldre, kortvokst same som kommer meg i møte. Jeg stopper han og spør på finsk, som jeg håper han forstår om det er langt til folk, nærmeste gård? Han kan fortelle meg på finsk at det er godt og vel åtte kilometers vei før jeg kommer til det første bebodde huset på høyre side av veien. Jeg takker for opplysningen og forstår at jeg har enda noen kilometre å gå før jeg kan eventuelt, kanskje ta kvelden. Om ikke, det skulle dukke opp en bil som er villig til å ta med en haiker. Akkurat det ser det ut for at det er små muligheter til.
Etter å ha gått kilometer etter kilometer så ser jeg der framme lys fra en stue, et stykke fra veien. Landskapet har endret karater og det er langt mer åpent og kun få trær gir ly for vær og vind på den vidda som strekker seg utover, så langt øyet kan se. Et øde landskap tegner seg mot den mørke himmelen. Ikke vet jeg hva for folk som bor i det lille, lave tømmerbygningen, som trer mer og mer fram ettersom jeg nærmer meg. Fra veien og ned til huset, går det en hardtråkket sti, oppå det snødekte terrenget. Ingen bilvei ned til huset, som ligger der ganske alene, i ødemarken. Så typisk finsk som det går an å bli, spesielt i disse områdene av landet.
Det er kun et lite bislag som gir le for vær og vind før selve inngangsdøren til huset som vel består av kun to rom, et kjøkken og et lite soverom ved siden av. Jeg banker på uten å få svar, åpner forsiktig døren og der inne sitter to eldre karer, ved et bord ved det ene vinduet i rommet, som er kjøkkenet og oppholdsrommet. Jeg forteller på finsk hvem jeg er, hvor jeg kommer fra og hvor jeg skal og spør om det er mulig for overnatting. De to karene sier ingenting, den ene reiser seg og går, mens den andre gir tegn til at jeg må bare komme inn. Jeg takker med et vennlig smil. Setter meg og blir traktert på de beste måter etter forholdene, blir servert varm te, rousleipä, brunt, surt brød, med smør på og noe pølsepålegg på. Det smaker utrolig godt og kjent. Den gamle mannen sier ikke noe, kanskje han ikke er så stø i finsk men snakker samisk til daglig. Jeg forstår hvert fall at jeg kan få bli natten over.
Som de fleste andre i disse traktene, så er han liten av vekst. En liten, hyggelig eldre mann med få ord. Hadde jeg kunne samisk så hadde nok kanskje vedkommende vært mer talefør vil jeg tro. Den gamle mannen drar ut en seng, bak meg som står inntil den ene ytterveggen, en slik jernseng som de hadde i gamle dager. Den er ferdig oppredd med laken, pute og dyne.
Tydeligvis så har den vært oppredd ganske lenge, og vel brukt, for det er masse renhår og annet rusk og rask på det, engang hvite lakenet. Ikke er det akkurat skittent, men det har samlet seg støv og rusk på det. Jeg tenker at det får holde, tross alt er det bedre enn å legge seg ute i snøskavelen. Dyna ser varm og god ut, som så det skal bli godt å legge seg i en ordentlig seng for engang skyld. Det har jeg ikke gjort siden jeg overnattet i Trondheim hos disse studentene.
Det tar ikke lange tiden før jeg sovner, den gamle mannen har gått å lagt seg på kammerset sitt, og alle lys er sloknet.
fra overnatting i Finland til Rustefjelbma…
Da er vi kommet til siste del av min ferd fra Høvik i Bærum og til Finnmark i januar 1973. En haiketur mens vinteren lå ennå tungt over landet, og minusgradene var et vanlig fenomen.
Jeg har gjennom noen blogger prøvd å gi et lite bilde av hvordan turen gikk og hva som skjedde på den nesten ukelange turen fra Østlandet og til Finnmark. Sist beskrev jeg hvordan jeg fikk muligheter til overnatting i finsk lappland på en liten gård nord for Inari. Veien videre var nå å komme seg derfra og til Nourgam og over grensen til Norge.
Etter en god natts søvn, den første natta i ordentlig seg etter at jeg hadde overnattet i Trondheim hos noen medpassasjerer som jeg ble kjent med på Dovrefjell, og vi fikk felles haik med samme bil til Trondheim.
Jeg våknet hjemme hos den gamle samen, ved duften av nytrukket te med brunt brød til. Det ble en stille og fredelig frokost, uten at den gamle mannen sa noe større. Antageligvis fordi han nok snakket hovedsaklig samisk men forsto nok finsk, når han var nødt til det. Ikke helt uvanlig helt opp til våre dager at eldre samer føler det vanskelig å snakke hovedspråket i hjemlandet, enten det er finsk, svensk eller norsk som tales. Spesielt ikke når de snakker samisk til daglig med sine sambygninger.
Jeg takket for maten og for at han hadde gitt meg seng for natten og forlot den gamle tømmerstua, der inne på vidda, et godt stykke fra veien.
Været var fint men fortsatt var det kaldt, men klarvær. Så nå var det bare å se om det kom noen kjørende som hadde barmhjertighet ovenfor en ung nordmann som skulle til Norge og Finnmark. Det var jo til stor hjelp at jeg den gangen kunne tålelig bra finsk, etter å ha delt livet med en finsk jente fra akkurat disse traktene i finsk Lappland.
Følte jo at jeg var kommet til mine egne, mitt eget folk, ettersom vi hadde mange aner tilbake til de finske skoger, både på far og morsiden, også med samiske røtter for deler av slekta bakover.
Jeg begynte å gå langs veien i retning Utsjoki, som lå en god del mil nord for meg. Etter en tid var det en brøytebil som stoppet og jeg fikk sitte på med den noen mil sør for Utsjoki, herfra fikk jeg etterhvert haik med en finsk drosje. Lurte jo på om jeg måtte betale, for som jeg sa at penger hadde jeg ikke til det. Nei, det skulle jeg ikke bry meg om.. Husker jeg ikke feil var det en annen kar med i bilen som nok betalte for turen og det var kanskje han som ville ha med seg denne underlige karen som sto der ved veikanten å haiket.
Uansett, jeg kom helt fram til Tana bru, og det ble en trivelig tur og både sjåføren og passasjeren var pratsomme. Så tiden gikk fort, den.
Ved Tana bru så traff jeg kjentfolk eller folk som nå visste hvem jeg var og fikk sitte på med dem ned til Rustefjelbma, to mil lengre ned for Tanabru og på vestsiden av Tanaelva.
Ikke visste tanta mi at jeg skulle komme da jeg banket på kjøkkendøra og overraskelsen ble stor når hun så at jeg sto der. Enda hadde jeg noen kroner igjen, og kunne gå ned på telegrafen å ringe hjem til Telemark at nå var jeg vel framme i Rustefjelbma, noe de heller ikke visste noe om, at jeg hadde dratt nordover, for bare noen dager siden.
Ikke lenge etter på hadde jeg fått meg jobb som avistegner i avisa og vi i Vadsø, som gav meg noe å leve for i første omgang. Min første jobb som avistegner for en avis, faktisk… det skulle bli flere med årene…