Etter Minnesund, passerte jeg Morskogen, Strandvika, Espa, Tangen og kom til Stange før Hamar. Når jeg så toget begynte å sakne farten og nærme seg en ny stasjon, satte jeg meg ned på motsatt side av vognen og krøp sammen der, i tilfelle det skulle være folk på stasjonen og se at det var noen som hadde sneket seg på en av vognene. Regnet med at de fleste cowboy filmene og tegneserier av den typen hadde scener med karer som snek seg med tog, under langt dramatiske omstendigheter enn hva jeg hadde valgt, så var det ikke akkurat hverdagskost at noen snek seg med ett godstog på den måten.
De fleste – vil jeg tro – valgte langt mer behagelig måte å få en gratistur med toget, ved å eventuelt unngå konduktøren og billett kontroll. Nå var det jo vel slik at på et godstog var det ikke hverken billett kontroll eller mulig å kjøpe billett, så forsåvidt var det i utgangspunktet gratis om en ikke da måtte kartere seg selv som gods ved å fylle ut et fraktbrev.
Det var vel knapt nok et halvt år siden at jeg hadde fått et slikt fraktbrev på meg selv. Husker ikke helt hva som sto i fraktbrevet, men at jeg var oppført som en kolli fra Værnes flyplass ved Stjørdal/Hell utenfor Trondheim og til Flesland flyplass utenfor Bergen. Ikke vet jeg om det er normal prosydyre i Forsvaret å utstede fraktbrev på de en vil sende tilbake til militørforlegningen etter tyvperm, eller om det hører mer til unntakene. Jeg fikk hvertfall utstedt et slikt fraktbrev da de skulle frakte meg tilbake til marinebasen på Haakonsvern. Nå det er en annen historie enn denne, som jeg vil komme tilbake senere.
Vet ikke hvor lang tid det hadde gått da jeg så at vi begynte innfarten til jernbanestasjonen på Hamar, men her så det ut som toget ville ta en stans. Før toget hadde stanset helt observerte jeg også noen jernbanefolk helt foran godstoget og dro den slutningen av dette måtte med stor sannsynlighet bli endestasjonen for denne gangen. Jeg antok at de ville ta turen langs alle vognene og også komme til den vognen jeg hadde valgt, og da var nok det lurt å forlate vognen og komme seg vekk før de karene kom så langt.
Regnet med at de ikke ville se med helt blide øyne på en kar som hadde sneket seg på en godsvogn, om det nå kanskje ikke vil medføre den helt store dramatikken, så var det en situasjon jeg helst ville slippe. Jeg hadde tross alt lang reise foran meg og som sagt så var jo jeg ikke bemidlet med kapital av betydning. Godt under tyve kroner i lommepenger eller totalt sett var jo lite for en tur som kunne ta flere dager, ja, kanskje uker i værste fall.
Jeg kom meg raskt ned på skinne gangen og satte kursen for nabosporet og gikk sikksakk mellom sporene og flere godsvogner som sto inne på stasjonsområdet. Kom meg opp på perrongen og følte en lettelse da jeg rolig kunne spasere foran stasjonsbygningen og fortsette oppover byen for å så finne veien som ville føre meg videre nordover langs østsiden av Mjøsa.
Det var så tidlig på morgenen at det var dødt og stille i gatene, og bare noen biler innimellom og et eller annet menneske som skulle tidlig på jobb. Det gikk ikke særlig fort, da jeg var noe stiv og støl etter å ha hatt begrenset med bevegelses muligheter bak på godsvognen. Kjente at jeg var enda kald i kroppen men etter hvert som jeg gikk, kom blodsirkulasjonen i gang igjen og jeg kjente at jeg fikk varmen tilbake.
Jeg var usikker på hvilke vei jeg skulle ta og gikk vel noe hit og dit før jeg følte at jeg var noenlunde på rett kurs. Bebyggelsen begynte å bli noe tynnere og etter hvert dukket det opp bondegårder, innimellom annen bebyggelse.
Det ble lyst før jeg sto ved hovedveien og kunne stille meg opp for å haike, nordover, med håp om at neste stopp ville være Lillehammer. En by som jeg sommeren 1968 hadde besøkt i forbindelse med speiderlandsleiren det året.
Det var vel det året min første eventyr ferd ble realistert men dessverre ikke fullført. Jeg hadde veddet en flaske cola med en klassekamerat at jeg skulle gå fra Stathelle, Bamble i Telemark og til Lillehammer til fots. Fikk overtalt broren min til å bli med og vi startet, men så ble broren min syk da vi overnattet på en låve litt nord for Hokksund, og noe motvillig måtte også jeg returnere hjem, da vår mor ikke var så lysten på at jeg skulle alene fortsette turen til fots opp til Lillehammer. Så jeg ble det året en coca-cola fattigere.
Denne gangen var det ingen som visste at jeg hadde begitt meg ut på en haiketur nordover til Finnmark. Jeg hadde like over nyttår kommet tilbake til Høvik og den lille leiligheten etter å ha feiret jul og nyttår hjemme på Stathelle. Så alle trodde jeg var på Høvik og fortsatte jakten på en jobb…
Del V: Han stoppet bare for å ta en pause…
Akkurat fort gikk det ikke fra Hamar og videre nordover, men etter hvert passerte jeg Lillehammer og begynte på strekningen oppover Gudbrandsdalen, det var Fåberg, Tretten, Ringebu, Vinstra og framfor meg dukket Otta når det begynte å bli kveld og på tide å ta kvelden. Problemet var jo bare det at jeg hadde ikke penger til noen form for overnatting, så det gjaldt å finne et brukbart sted som kunne gi ly for vær og vind.
På jernbarnestasjonen fant jeg til slutt en gammel vogn som gav ly for kulden, og innrettet meg der inne. Selv om det var bedre i vognen enn ute, så var det på ingen måte varmt. Ikke hadde jeg noe ekstra å verken ha over eller under meg, så akkurat blund på øyene ble det lite av.
Etter noen timer fant jeg ut at kanskje jeg skulle prøve å se om det var åpent på stasjonen, og til min overraskelse var det åpent slik at jeg kunne legge meg på en benk i venterommet. Siden det ikke hadde vært mulig å komme innpå stasjonen på Eidsvoll, hadde jeg ikke brydd meg om å sjekke stasjonsbygningen i Otta. Nå var det jo allerede begynt å bli morgen, men jeg fikk noen timer på stasjoen slik at jeg fikk varmen i meg.
Før jeg hadde gått til ro for natten hadde jeg fått kjøpt meg en pakke kjeks, fra før hadde jeg jo med meg et brød og en god bit med saltpølse. Noe herremåltid var det ikke snakk om, men såpass at jeg døyvet den værste sulten. Beholdningen med mat som jeg hadde i skulderveska skulle holde helt opp til Finnmark. Ikke hadde jeg særlig formening om hvor mange dager det enda skulle ta før jeg var framme.
Det er utrolig hvor godt det meste smaker, selv hvor enkelt og primitivt det er, så et par kjeks var jo som et herremåltid å regne.
Tidlig denne morgenen startet jeg videre og begynte å gå ut fra Otta og fulgte veien nordover. Det ble til at jeg gikk noen kilomerer før jeg fikk haik, men da kom jeg meg forbi Dovre og helt opp til der veien tar av til Folldal og videre til Østerdalen. Helt opp på fjellet blåste det godt, men sikten var god og det var ikke snakk om dårlig vær, om det noen steder hadde dannet seg fokkskavler og snøfokken sto som en sky når vinden sto sikkelig i.
Jeg begynte å vandre over fjellet, som gikk tankene å gå til Finnmarksvidda og landskapet nordpå som jeg var vant med. Følte meg i godt humør og ekstra godt føltes det å se landskapet bukte seg framover så langt øyet kunne rekke. Det var lite trafikk så jeg slo meg til ro med at jeg måtte nok gå flere kilometre før jeg kunne vente å få haik.
I oktober hadde jeg dimitert etter månder i marien og ha vært stasjonert på Haakonsvern utenfor Bergen. Allerde før gjorde det, visste jeg at jeg ville komme hjem til tom leilighet. Det jeg ikke visste var at jeg heller ikke lengre hadde noen jobb ved Høvik Verk. Jeg hadde jo fått permisjon fra jobben som følge av at jeg i janaur skulle avtjene verneplikten, noe jeg i utgangpunktet var motstander av, men jeg ville nå se hva det hele gikk ut på.
Etter ti måneder ble jeg overflyttet til sivilforsvaret, da jeg vel hadde stort sett sabotert hele tjenesten og hadde mer eller mindre gått mine egne veier som en protest mot det å være soldat enten i marinen eller andre forsvarsgrener. Jeg hadde den filosofi at en skulle ikke dra ut i krig for å drepe før en kunne drepe sin kjødelige bror to ganger uten å føle dårlig samvittighet. Sånn sett mente jeg at de færreste ville greie det, noe som jo i praksis tydeligvis ikke skjedde, for det var jo utrolig mange, tross alt som gikk inn i forsvaret eller forsvarte krigshandlinger.
Hun jeg var gift med hadde allerede samme sommeren gitt uttrykk for at hun ikke ville mer, og engang på høsten hadde hun da vi var ute å spiste på en mindre restaurant i Oslo fortalt at hun ville separeres og samtidig fortalt en god del om de hun hadde hatt forhold til før den tid. Det hele kom som et sjokk på meg, og jeg var vel ikke så høy i hatten eller optimistisk da jeg tråtte over dørterkelen til leiligheten i oktober det året.
Første arbeidsdag etter at jeg var kommet tilbake stilte jeg opp på jobben, og der kom det neste sjokket. Jeg ble spurt om hva jeg gjorde der, for her har du ikke noe å gjøre, du har ingen jobb her, må du tro! Ingen jobb, men…, begynte jeg, og forklarte at jeg hadde jo bare permisjon på grunn av at jeg skulle i marinen, så jobb hadde jeg da. Etter hvert forsto jeg at det ikke nyttet, for utfra sjefen på jobben så var jeg ikke lengre ansatt ved bedriften.
Vi hadde jo fått vite året forut, ut på høsten at bedriften skulle flyttes over fjorden til Østfold, og at nåværende bedrift ble nedlagt i den form den var. Likevel det var ikke snakk om at det skulle skje over natta og hvert fall ikke da jeg kom tilbake høsten året etterpå. Jeg var fagorganisert og hadde nok mine rettigheter, men jeg kjente dengang altfor lite til hva jeg hadde krav på og at det var mulig å få gjort noe via fagforrenigen. Det var jo som alt raste sammen og jeg sto tomhent tilbake.
Fram mot jul så prøde jeg å søke på en rekke jobber men uten resultat, ikke hadde jeg særlig med utdannelse og ikke hadde jeg spesielt mye yrkeserfaring. Det jeg hadde av penger var heller dårlig og mindre og mindre ble det, og da jeg kom tilbake over nyttår var jeg så og si blakk.
Jeg måtte finne på noe raskt for å komme ut av den vanskelige situasjonen, det fristet heller ikke å bli der jeg var, jeg hadde jo ingenting der som jeg følte meg knyttet til. Mer og mer var jeg fristet til å dra tilbake til Finnmark, i januar 1970 var det jo andre gang jeg flyttet fra fylket, og lengselen nordover var der fortsatt.
En bli kom mot meg og jeg strakte ut handa og tommelen og i det bilen passerte meg og kjørte noe videre saknet den farten og kjørte ut til siden. Lykkelig over at den stanset løpte jeg bort til bilen og bøyde meg fram i det sjøføren sveivet ned bilruta.
Han forklarte at han hadde kun stanset for å ta en liten pause og hadde ikke planer å ta med noen haikere. Han så hvordan jeg reagerte med forbauselse og med skuffelse i blikket.
- Nei, vel…, kom det spakt fra meg,…men…
Del VI: Trondheim, Trondheim….
Jeg har kommet så pass langt at jeg etter hvert forlater Dovrefjell, det vil si jeg har fått haik med en kar som egentlig ikke skulle ha med noen haikere, og så blir det til at han får bilen full av haikere før vi kan si å ha forlatt fjellheimen.
Det var to karer som hadde bestemt seg for å gå på ski fra Oslo og opp til Trondheim, men hadde møtt ekstemt dårlig skiføre. Kort fortalt, det var lite snø å finne og de hadde kapitulert og i likhet med meg brukt tommelen i et forsøk på å få haik.
Vedkommende som kjører bilen, innrømmer etter hvert at det var hyggelig med selskap. Tiden går fort og det er ikke lenge før vi begynner å nærme oss byen. Karene som hadde oppgitt skituren har invitert meg hjem til dem for overnatting. Har fått forståelsen av at de er noen eventyrere og liker utfordringer, kanskje noe mer uttrustet enn hva er tilfelle for min egen del. Får forståelsen av at de legger litt mer planlegging til grunn enn den type inpulshandliger som jeg har begitt meg ut på.
Det blir en trivelig ettermiddag hjemme hos disse to, hvor jeg også får treffe på damene deres. Etter å ha spist et sikkelig måltid, sittet å pratet en del, spør de om ikke jeg har lyst å bli med ut en tur, ta en tur på kino?
De spanderer, selvfølgelig, og vi drar på kino, egentlig hadde de tenkt å inviterer meg på teater, men siden det ikke var noe forestilling den kvelden, så blir kino alternativet.
Det føles godt å legge seg i en ordentlig seng. Jeg blir også forært en militærskjorte, som vil komme godt med, på ferden videre nordover. Neste dag så tilbyr de seg å kjøre meg ut til Stjørdal, slik at det blir lettere å komme videre på riktig vei til Sverige og videre nordover.