Det tok tid den morgenen å få kokt seg kaffe. Hvis du har prøvd det selv, så vet du sikkert hvor lang tid det tar, sånn omtrent. Hadde det enda vært et bål, med blaffrende flammet, noen tørre kvister og litt never, for så noen litt større bjørkekubber, så skulle det vel ikke ta så veldig lang tid før kaffen var ferdig. Derimot skal du bruke et strykejern til å gjøre samme nytten, ja, da tar det sin tid. Bare det å få et slikt redskap til å holde seg stødig kan være litt av et kunststykke i seg selv. Vanligvis står et strykejern ganske stødig når det står den riktige veien, men omvent, på hodet blir det langt værre. Etter å ha fått det til å balangsere på en eller annen måte, med noen støtteanodninger som ikke tar fyr i værste fall, så er det å få en kjele til å bli varm. Det enkleste er å bruke en slik turkjele, med tynn bunn. En vanlig, god gammel kaffekjele kan ta sin tid å få varm på et strykejern.
Dagen før hadde det blitt litt suppe, en suppepose med gulertersuppe hadde det blitt, og med brødskiver med margarin på ble det til et måltid. Nå var det kaffe som skulle lages og turkjelen måtte rengjøres. Det er jo ikke akkurat noe en har flust av i gryteskapet, så det ble med den ene kjelen, som egentlig var en turkaffekjele, men som var anvendelig til så mye annet.
Solen skinte men det var kaldt og vinter, noen dager etter inngangen til et nytt år. Et rom og kjøkken var det hele, oppe i annen etasje på den vel elste gården som bedriften hadde. Omgitt av nye murblokker sto den der, den gamle, toetasjes gården. Langstakt som den var, med små leiligheter nede og oppe, med utedo ute i bakgården. Den første lille leiligheten med utsikt til bedriften, der du kom opp trappen til annen etasje, lå de to, små rommene. Enkelt innredet med en sovesofa rett innenfor døren til venstre, et gammelt salongbord og litt annet. Et tv apparat, et nytt og fin båndopptaker med muligheter for å ta opp flere spor. En hel LP plate med Svensktopper hadde jeg klart å få inn på det ene båndet. Lagvis hadde jeg spilt dem inn, til en uigjennkjennelig smørje av et enkelt musikkstykke.
Sengtøy, klær og alt annet ble liggende der det ble lagt, den morgenen og dagene forut. Ja, faktisk slik det hadde vært før jeg dro hjem på juleferie, i god tid før jul. Dynen bare slengt til siden. Rundt omkring lå blader, aviser og bøker, tegnesaker og det ene med det andre.
Det begynte å bli smått med brød, og pålegg var det så og si tomt for, men en halv saltpølse var det og noe kaviar, nok til at det kunne bli variasjon i kosten. Det hadde begynt å danne seg små luftperler i kjelen, tegn på at det ville nok bli varmt vann til kaffen.
Varm kaffe, og noen brødblinkser gjorde seg, som et siste måltid. Mens jeg ventet at vannet skulle bli varmt, hadde jeg allerede bestemt meg. Verden der ute, solskinnet og den frosttunge morgenen skulle være veien inn i en ny tid. Ukjent og fremmed ville den åpenbare seg, dag for dag, uten tanke egentlig for morgendagen. Den ville være like fremmed som det som skjulte seg bak den blånende horisont, langt, lagt der fremme et sted. Faktisk begynte jeg å glede meg, en følelse av spenning og forventning begynte å bygge seg opp. Selv hvor tragisk det hele egentlig var. Hele situasjonen jeg hadde havnet i, bare i løpet av de siste månedene.
Byen der vest hadde jeg lagt bak meg og visste ikke om jeg noen ganger skulle komme tilbake. Nå var det enda en by, ja, flere byer jeg egentlig skulle passere, før jeg var framme. Framme, var vel en litt vag måte å si det på, for visste jeg egentlig om jeg var framme, eller var det bare et lite pusterom før neste horisont nåes, som skjulte enda et nytt sted, en ny framtid, en eller annen gang. Uvisst når og hvordan.
Nå var kaffevannet blitt såpass varmt at det var tid for å ha i kaffe å la den stå å trekke seg, før den var ferdig. Det skulle nå smake kaffe av det hele, hvordan nå det ble tilslutt. Noe lunket kanskje.
Jeg hadde funnet fram de klærne som var egnet for vinterkulden og pakket det på meg, en god og varm ullbukse under dongeribuksene og noen gode, varme ullsokker, og den tykkeste genseren jeg fant, uten på skjorta. Kjente at jeg følte meg noe innpakket, men det fikk så være. Det var jo ikke så mye jeg fikk plass til i den grønne skuldervesken som jeg skulle ha med meg. Resten av brødet, saltpølsa og noen andre rester var det jeg ellers fikk med meg, bortsett fra det var jeg ganske tomhent.
Det smakte godt med kaffe, ekstra godt da jeg visste at det kunne faktisk bli lenge til neste kaffekopp. Koppen lot jeg bli stående på salongbordet, med asjetten med brødsmulene i. Tenkte på filmen "Brent jord" som handlet om evakueringen fra Øst-Finnmark, i særdeleshet Vadsødistriktet. Den gamle kona som skurte og vasket rent i huset for hun ville ikke forlate hjemmet skittent og uvasket. Gammel som hun var, satt hun på knærne og fikk tatt den siste rest foran dørterkelen. Gubben hadde av en eller annen grunn rotet seg bak og innved vedstaurene som var reist bort ved fjøsveggen. Noe som gjorde de tyske soldatene urolige og mistenkelige så de grep til våpen å den gamle gubben hennes, som var langt eldre enn hun døde på stedet. Til konas fortvilelse.
Før de dro henne med seg så hun at de satte fyr på det rengjorte huset deres, en liten stue, som nok hadde rommet langt flere enn de to, men nå var barna voksne og ute av redet. Hvem som fikk glede av hennes siste håndgrep med skurekluten var det vel ingen som visste, bortsett kanskje fra de små musene som kanskje hadde funnet sitt tilhold et eller annet sted i huset, og nå fant det nødvendig å forlate hjemmet, de også.
Alt fikk stå som det sto, der og da. Det var bare å vri nøkkelen om og komme seg avgårde. Noen hundre mil skulle jeg legge bak meg før jeg igjen tråtte innenfor dørterkelen og følte at jeg var på mange måter hjemme igjen. Uansett det var ikke mye å leve for og bygge sin framtid på, men 17-18 kroner, og knapt nok det i lommeboka. Det var resten av den kapital jeg hadde å rutte med og skulle ha til jeg engang fant noe å gjøre som kunne gi inntekter.
Det er igrunnen merkelig at en finger, krokete sådan kan gjøre slike underverker. Noen bevegelser med den så kan du, om du er heldig ha bevegd deg flerfoldige mil fra utgangspunktet. Kanskje ikke i dag, men dengangen, en januardag i 1973, var det absolutt mulig å komme fram med tommelfingren, stukket ut i en ellers krummet hånd, som en knyttneve, i en enkelt bevegelse fra navelen og ut til siden og i hodehøyde. Fram og tilbake, i en ofte variert rytme, alt etter som hvordan situasjonen var og om en øynet en mulighet. Kunsten var ofte å finne den rette bevegelsen og rytmen, kombinert med et blikk som fikk sjåføren til å vekke hans eller hennes dårlige samvittighet, eller kanskje bare som følge av mangel på selskap.
For å gjøre det litt mer enkelt tok jeg bussen inn til Oslo sentrum fra bussholdeplassen litt øst for selve sentrum av Høvik og Høvik kirke, der den gamle veien munnet ut i veien inntil Høvik og utenfor derigjen gikk motorveien inn til Oslo og videre sørvest over eller om du ville nordover. Ikke akkurat slik som i dag, flerefelts motorvei, men i noe langt mer beskjeden utgave. Jeg hadde staket ut kursen nordover, så langt nesten som det var mulig å komme. Hvert fall i utgangspunktet, var det den planen jeg hadde satt mer fore, mens jeg satt å ventet på at kaffevannet skulle bli varmt.
Spørmålet var bare når og hvordan det skulle skje? Avgjørelsen om å starte var allerede tatt da jeg vred om nøkkelen i døren inntil leiligheten. Det var ingen vei tilbake, hvertfall ikke til den samme døren, de to rommene. De var og ble historie.
Jeg gikk ned over Arne Ulstrupsvei, forbi idrettsanlegget og videre nedover Glassverkveien, til jeg, det siste få meterne gikk ned Hestenga og var nede på Sandviksveien og kunne ta derfra bussen videre innover til byen. Det var ikke bare jeg som forlot gamle Høvik, men også min arbeidsplass Høvik Verk skulle finne nytt tilholdssted, over fjorden på den andre siden i Østfold et sted.
Den beskjeden var kommet knapt et år tidligere, på et møte hvor alle ansatte hadde møtt opp i bedriftens kantine. Akkurat de timene var det mange ansikter som fikk et drag av fortvilelse og frykt i ansiktet, tårene rant. Ikke så rart for mange hadde deres familie jobbet der i generasjoner og følte det som det var deres livsverk som ble brutt opp av jorden, med sine røtter og bare lagt øde.
Var det bare å flytte, med hele slekta rundt seg, besteforeldre, foreldre og en selv, for noen også oldebarn rundt seg?
Selv hadde jeg gått innom porten for knappe to år siden, en port jeg ikke lengre skulle gå igjennom. Det som betydde noe var borte, og alt det andre sto der, som om ingenting hadde skjedd bak en låst dør.
_______
Hvor lang tid det hadde gått da min bror låste opp den døren jeg hadde låst igjen, har jeg ingen formening om, men han var en av de som låste opp døren. Om han ikke hadde visst bedre så skulle en tro at noe dramatisk hadde skjedd, der inne. For alt sto der som da jeg dro, og det var som om den eller de som bodde der bare hadde forsvunnet ut i løse lufta. Uten tanke for morgendagen eller dagen idag, den gangen det skjedde. Restene av kaffen i bunnen av koppen, kaffegruten, og det hele hadde fått tid til å tørke inn. Dynen var skjøvet lett til side og noe klær var blitt liggende i fotenden, enda merket i puten av at noen hadde ligget der avtegnet seg enda på puten. Det som visste at dette var noe som ikke hadde skjedd i går, men måender siden, antageligvis, var støvet, spinelvevet. En kunne se støvet som tegnet seg i det sollyset slapp inn der gardinene i vinduene ikke stengte for striper av sollys. Innestengt og varmt var det, for det var faktisk vår i været på den tiden av året.